Ja. Når vi ser nærmere på teksten, mener jeg det er en god bibelsk mulighet at Johannes skildrer to forskjellige innhøstinger:

Åp 14,14-16: kornhøsten - innsamlingen av Guds folk.
17-20 : druehøsten - dommen over det onde.

Men dette er ikke den eneste tolkningen. En betydelig tolkingstradisjon mener at også den første høsten er dom. Teksten bør derfor leses med begge mulighetene i mente.

1. Forskjellen mellom de to scenene er slående

I den første scenen ser Johannes:

• "en som lignet en menneskesønn"

• sittende på en hvit sky

• med gullkrone

• og en skarp sigd.

Så lyder budskapet:

"Timene er kommet da du skal høste, for jordens grøde er moden."

Menneskesønnen høster, og teksten avslutter ganske enkelt med at "jorden ble høstet".

Det bemerkelsesverdige er hva som ikke står: Her nevnes verken vrede, blod, ild eller straff.

Når Johannes derimot kommer til den andre innhøstingen, v. 17-20, forandres språket dramatisk. Druene kastes i "Guds vredes store vinpresse", og blodet strømmer ut. At den andre høsten uttrykker dom, er derfor temmelig sikkert.

Det gir et første argument for at den første høsten kan ha en annen funksjon.

2. Mark 4,29 ligger forbløffende nær Åp 14

Jesus forteller lignelsen om såkornet som vokser:

"Når grøden er moden, går han straks i gang med sigden, for høsten er kommet."

Mark 4,29 bruker altså nettopp kombinasjonen:

moden grøde --> sigd --> høsten er kommet.

Dette er svært nær formuleringen i Åp 14,15. Bibelutgaver oppgir derfor gjerne Åp 14,15 som direkte kryssreferanse til Mark 4,29.

Og hva er det som har vokst frem i Jesu lignelse? Guds rike.

Såkornet blir sådd, vokser stille og skjult, modnes - og til slutt kommer innhøstingen. Det gjør det naturlig å forstå Åp 14,14-16 som fullendelsen av det Gud har dyrket frem gjennom evangeliet.

 

3. Matt 13 gir kanskje den sterkeste forbindelsen

Jesus sier direkte:

"Høsten er verdens ende."

I lignelsen om hveten og ugresset vokser begge sammen frem til høsten. Deretter blir det onde skilt ut, mens hveten samles inn.

Jesus forklarer dessuten:

• Såmannen er Menneskesønnen.

• åkeren er verden.

• Den gode sæden er rikets barn.

• Høsten er verdens ende.

• Høstfolkene er englene.

Dette ligger svært nær Åp 14.

Og det er interessant at den som høster i Åp 14 nettopp fremstilles som Menneskesønnen.

En mulig sammenheng blir derfor:

Matt 13: Menneskesønnen sår --> kornet vokser --> verdens ende --> høst.
Åp 14: Menneskesønnen kommer --> kornet er modent --> sigden settes inn --> jorden høstes.

Det kan se ut som Johannes viser oss fullbyrdelsen av Jesu egen lignelse.

 

4. Matt 24 passer også inn

Jesus sier om sin gjenkomst:

Menneskesønnen skal komme "på himmelens skyer" og sende ut sine engler for å samle sine utvalgte.

Det gir oss tre elementer som også finnes i Åp 14: Menneskesønnen - skyen - innsamlingen.

Dette styrker etter mitt syn forståelsen av den første høsten som Kristi samling av sitt folk ved historiens fullendelse.

Det betyr ikke nødvendigvis at Åp 14 er en detaljert beskrivelse av "bortrykkelsen" i en bestemt endetidsteologi. Det tryggere er ganske enkelt å si: Kristus samler inn det som tilhører ham. En akademisk gjennomgang hos Bible.org påpeker nettopp at mange fortolkere har forstått første høst som de rettferdige, men advarer mot automatisk å identifisere den med én bestemt teori om bortrykkelsen.

 

5. Og her blir Åp 14,4 meget interessant

Bare noen få vers tidligere møter vi de 144 000 sammen med Lammet.

De kalles: "en førstegrøde for Gud og Lammet".

Dette er høstspråk.

Kapittelet begynner altså med mennesker som kalles førstegrøden, og litt senere kommer den endelige høsten.

Det kan være tilsiktet: førstegrøde --> resten av høsten.

Det passer dessuten godt med Det nye testamentets øvrige bruk av førstegrødebildet. Kristus er "førstegrøden" av de oppstandne i 1 Kor 15,20, og deretter følger "de som hører Kristus til, når han kommer".

Dermed får vi et svært vakkert mønster:

Kristus står opp som førstegrøden --> hans folk modnes --> Kristus kommer --> høsten samles inn.

 

6. Så kommer druehøsten - og nå er tonen en helt annen

Åp 14,17-20 gjentar egentlig strukturen:

sigd --> moden avling --> innhøsting.

Men nå er det druer, og resultatet forklares uttrykkelig:

de kastes i

"Guds vredes store vinpresse".

Her er bakgrunnen særlig Joel 3, der Gud sier at sigden skal settes inn fordi høsten er moden og vinpressen full. I Joel står dette klart i sammenheng med Guds dom over nasjonene.

Druehøsten i åpenbaringen blir derfor nærmest umulig å forstå som noe annet enn dom.

 

7. Det gir en bemerkelsesverdig symmetri

Hvis denne tolkningen er riktig, har Johannes tegnet et slags dobbelt sluttbilde:

Brian Tabb i The Gospel Coalition Biblical Commentary argumenterer nettopp slik: Siden det ikke nevnes vrede eller negativt utfall ved den første høsten, i tydelig kontrast til v.17-20, er det sannsynlig at den første beskriver Herrens endelige frelse og innsamling av sitt folk.

Men så kommer den viktigste innvendingen

Joel 3 er sannsynligvis en viktig bakgrunn for hele Åp 14,14-20. Og i Joel står både sigden og vinpressen i sammenheng med dommen over nasjonene.

Derfor mener andre fortolkere:

Første høst = dom over de ugudelige.
Andre høst = samme dom fremstilt på nytt og enda kraftigere.

Denne tolkningen har reell tyngde. Bible.orgs omfattende drøftelse viser at begge syn finnes blant kommentatorene, og peker særlig på Joel 3 og Jeremia 51 som argumenter for at begge innhøstingene kan være domsbilder.

Jeg ville derfor ikke gjøre "første høst = frelste" til en sikker lære. Men jeg synes tekstens interne kontrast gjør denne forståelsen meget plausibel.

Og dette kaster nytt lys over spørsmålet ditt om Kristus

Her synes jeg vi kommer til noe meget vakkert.

Hvis første høst virkelig er Guds folk, ser Johannes ikke først Kristus som en som kommer for å ødelegge. Han ser Menneskesønnen som bonden som endelig samler inn den grøden han selv har sådd og dyrket frem.

Da får sigden i Kristi hånd en annen klang.

Den er ikke nødvendigvis først et våpen.

Den er et høstredskap.

Jesus som sa:

"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder"

er den samme som til slutt kommer for å hente hjem sin modne grøde.

Først etterpå kommer det fryktelige bildet av vinpressen: Det onde som ikke vil tilhøre Guds rike, får sin endelige dom.

Da kan hele kapittelet nesten sammenfattes slik:

Evangeliet forkynnes --> menneskene må ta stilling --> de hellige holder ut ---> Menneskesønnen samler sin høst ---> det onde dømmes.

Og det passer svært godt med evangelienes Kristus: Han søker først det fortapte og gir sitt liv for det; men når nådens tid er fullendt, samler han sine egne og gjør endelig slutt på det onde.

Jeg synes faktisk at koblingen mellom Mark 4,26-29 og Åp 14,14-16 er særlig verd å gå enda dypere inn i. Der kan det ligge en direkte forbindelse mellom Jesu lille lignelse om det selvvoksende såkornet og Johannes' syn av Menneskesønnen med sigden.

Ja. Koblingen mellom Mark 4,26-29 og Åp 14,14-16 er etter mitt syn svært interessant, fordi begge tekstene beskriver samme bevegelse: såing --> skjult vekst --> modning --> sigd --> høst.

I Mark 4 sier Jesus uttrykkelig at dette handler om Guds rike. Mannen sår, så vokser kornet "av seg selv" - først strå, så aks, så modent korn. Når grøden er moden, "sender han straks sigden ut, for høsten er kommet". Kommentatorer legger ofte vekt på at bondens rolle nesten forsvinner mellom såing og høsting: veksten skjer skjult, uavhengig av hans kontroll.

Det gjør avslutningen desto mer betydningsfull: Når modningen er fullført, blir bonden aktiv igjen. En kommentar formulerer nettopp dette som at den som var virksom ved såingen, igjen trer frem ved innhøstingen.

Og her kommer Åp 14 meget nær.

Der heter det om Menneskesønnen omtrent:

"Ta sigden din og høst, for timen til å høste er kommet, for jordens grøde er moden."

Strukturen er nesten den samme som i Mark 4:

Det er vanskelig å bevise at Johannes bevisst siterer Mark 4, men den språklige og billedlige nærheten er sterk nok til at de med god grunn kan leses sammen. Også nyere bibelkommentarer peker på Mark 4,29 sammen med Matt 13, Joel 3 og Åp 14 som deler av Bibelens større høstmotiv.

Det gir etter min mening fire interessante teologiske forbindelser.

For det første: Guds rike vokser skjult før det blir synlig fullendt. I Jesu jordiske liv virker Guds rike lite og beskjedent: noen fiskere, noen kvinner, tollere og andre vanlige mennesker følger ham. Jesus blir til slutt korsfestet. Sett utenfra kunne prosjektet se mislykket ut. Men Mark 4 sier nærmest: Ikke bedøm Guds rike ut fra det du ser akkurat nå. Kornet vokser under overflaten. En kommentar beskriver nettopp lignelsen som et bilde på Guds ords stille og usynlige virkning.

I åpenbaringen ser Johannes sluttresultatet. Det som begynte som et lite såkorn, er blitt en moden høst.

Dermed kan Mark 4 leses som prosessen, og Åp 14 som fullendelsen.

For det andre: Det forklarer tilsynelatende "forsinkelse". Mark 4 er bemerkelsesverdig fordi bonden sover og står opp, natt etter natt. Ingenting dramatisk synes å skje. Likevel vokser kornet.

Det ligner kirkens situasjon mellom Kristi første og andre komme. Kristus har sådd evangeliet, men verden går tilsynelatende videre. Hvorfor griper ikke Gud inn straks? Hvorfor kommer ikke fullendelsen?

Jesu lignelse gir et mulig svar: Fordi grøden ennå vokser.

Høsten kommer ikke tilfeldig. Den kommer når kornet er modent.

Og nøyaktig dette møter oss i Åp 14:

"Timene er kommet - jordens grøde er moden."

Det innebærer at Guds tilsynelatende venting ikke nødvendigvis er passivitet. Historien beveger seg mot et mål.

For det tredje får Menneskesønnens sigd en positiv betydning. Dette er særlig viktig i forhold til vårt tidligere spørsmål om hvordan evangelienes milde Jesus skal forenes med Kristus i åpenbaringen.

Hvis Åp 14,14-16 speiler Mark 4, er sigden ikke i utgangspunktet et sverd.

Den er bondens redskap.

Da kan bildet være dette:

Kristus sådde riket gjennom sitt ord og sin egen gjerning.
Evangeliet vokser gjennom historien.
Gud frembringer frukten.
Til slutt vender Kristus tilbake og samler inn det som er blitt modent.

 

Det gir et helt annet førsteinntrykk av scenen enn om man bare ser "skarp sigd" og tenker straff.

Dette styrker også muligheten vi drøftet tidligere: at den første høsten i Åp 14 gjelder innsamlingen av Guds folk, mens den påfølgende druehøsten i v.17-20 uttrykkelig fremstiller Guds vredesdom.

For det fjerde finnes det en dyp forbindelse mellom Jesus som såmann og Jesus som høstmann. I evangeliene bruker Jesus flere ganger såmannsbildet om forkynnelsen av Guds ord. I Matt 13 identifiserer han dessuten "den som sår det gode kornet" som Menneskesønnen, mens høsten er verdens ende.

Det gir en bemerkelsesverdig helhet:

Menneskesønnen sår --> Menneskesønnen lar riket vokse --> Menneskesønnen kommer tilbake --> Menneskesønnen høster.

Da kan Åp 14 nærmest leses som sluttscenen i Jesu egne lignelser.

Det som i Galilea ble fortalt som en liten historie om en bonde og et kornaks, blir i åpenbaringen løftet opp på kosmisk nivå: Johannes ser Menneskesønnen på skyen med kronen på hodet, og nå er tiden kommet.

Jeg ville derfor uttrykke sammenhengen slik:

Mark 4 forteller hvordan Guds rike beveger seg gjennom historien; Åp 14 viser øyeblikket da den skjulte veksten er ferdig og Kristus samler inn høsten.

Og det gir også en ganske sterk kristologisk linje:

Såmannen i Galilea --> den korsfestede --> den oppstandne --> den ventende kongen --> Menneskesønnen som kommer for å høste.

Det er kanskje derfor akkurat uttrykket "fordi høsten er kommet" i Mark 4,29 er så tankevekkende når man siden leser Åp 14.

En enda dypere forbindelse finnes til Joh 12,24: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør .." Der fremstiller Jesus faktisk seg selv som kornet som dør og bærer mye frukt. Setter vi Joh 12 sammen med Mark 4 og Åp 14, får vi en bemerkelsesverdig kjede: Kristus er selv såkornet som dør --> den store grøden vokser frem av hans død --> til slutt kommer han som Menneskesønnen for å høste den.